Drivplassen runder 60

Vi kan jubilere - i år er det 60 år siden den første fotballkampen ble spilt på Drivplassen. Bak historien skjuler det seg en lapskaus av mavesyke, "tvangsarbeide", oppfinnelser, og sprengningsarbeidene som løp med livet som innsats. Her er den pussige historien, som startet før jubelrusen hadde lagt seg etter fredsdagene i 1945.

Norge hadde nettopp blitt et fritt land etter fem år med krig. Kongefamilien var på vei hjem, nazistene fikk sin straff i tur og orden, og byfolka tygde amerikansk tyggegummi så kjevene verket. De første fikk smaken på Coca-Cola og jentene sto timevis i kø for sikre seg sitt livs lykke - et par nylonstrømper. Ordet nylon kommer forresten av bynavnene New York og London.

I Ytre Enebakk var det fortsatt trange kår og rasjonering på det meste av både mat og velstand. Ingen reagerte på at strømmen ble kuttet hver natt, eller at barneskolen måtte holde stengt en og annen dag om vinteren fordi man ikke hadde nok ved til å varme opp klasserommene. Derimot skapte det begeistring at Driv serverte oppvarmet, rå kumelk som tørstedrikk i målområdet etter et langrenn.

Optimismen og pågangsmotet overskygget det meste forsommeren 1945, og Driv-medlemmene var ikke noe unntak. De ivret som vårkåte kalver etter å komme i gang med den organiserte idretten etter fem år med okkupasjon og tre år med selvpålagt idrettsboikott.

Det gikk faktisk bare et par uker fra ideen ble lagt frem til det ble bestemt at Drivplassen skulle ligge der den ligger i dag. 19. juni 1945 ble forslaget behandlet og vedtatt - 3. juli var arbeidet i gang. 10 år senere – i 1955, var det klart for avspark.

I gamle dager
Før krigen spilte man fotball på jordet til venstre for riksveien før man kommer til Bekkelaget sørfra, altså der man svinger opp mot Spikerverket.

På Jahersneset, som ligger i dumpa på andre siden av veien for "Katthult", var det ballplass til langt opp i 60-årene. Også der rundkjøringa ved Vik nå til dags, var det "fotballplass".

Lenge før Vestbylia (nå Våglia) ble utbygget lå det også en ballplass omtrent der "krysset" ligger i dag. Ballplassen var i realiteten sletta på hoppbakken som lå i lia ovenfor.

Den største banen lå på jordet ved veien til Drivplassen, akkurat der veien flater ut på toppen av den lange bakken. Der ble det spilt "ornt'lige" kamper til og med, så sant det ikke var for bløtt i bakken da.

Men hvorfor der?
Hvorfor Drivplassen ligger der den ligger, er og forblir en gåte. Selv folk som var med på beslutningen i 1945 har problemer med å gi en skikkelig forklaring på hvorfor årsmøtet bestemte at "der skal idrettsplassen ligge".

Den vanligste forklaringen er at området lå i nærheten av Folkets Hus og at det var svært vanskelig å få kjøpt fast grunn rett etter krigen.

Veien dit var lang og smal og hele tomta var dekket av tett, gammel granskog. Det var langt fra folk og midt i skauen. Ikke var den spesielt godt egnet heller – store mengder fjell måtte sprenges vekk og fjernes før man så antydning til noe som kunne minne om en idrettsplass.

Tomten var ikke spesielt billig heller - 6500 kroner kostet de ti målene. Det var styggmye penger i 1945. At 6500 kroner tilsvarer 130 000 kroner i dag, forteller egentlig ingen ting. 6500 kroner var minst halvannen årslønn for folk flest.

Kommunen betalte halvparten, mens Driv brukte penger de hadde gjemt unna for nazistene, og for salget av tømmeret på eiendommen.

Løp for livet
"Hele folket i arbeid" var et kjent, nasjonalt slagord og godt dekkende på innsatsen Driv-medlemmene la ned for å få sin egen fotballbane. En drivkraft var at rivalene i Kirkebygda (Enebakk IF) hadde bane allerede. Ytterbygdingene skulle ikke være noe dårlige og gikk mann av huse for å hjelpe til. I tillegg engasjerte Driv to mann til å hogge ned skogen for tre kroner timen. I alt 4350 kubikkmeter tømmer ble felt og ryddet.

Sprengningsgjengen jobbet bokstavelig talt med livet som innsats. Det hele ble gjort på dugnad selvfølgelig og for å gjøre det så billig som mulig, ble det brukt kortest mulig lunte for å antenne dynamitten.

De tente den korte lunta og løp det de orket for å komme seg unna steinen som sprutet i alle retninger. I og med at det hele foregikk i skogen, tok de seg nemlig ikke bryet med å dekke over fjellet med tunge matter.

Det er aldri blitt løpt så fort på plassen som den gangen, hevder de som var med på sprengingene. Totalt ble det sprengt vekk 175 kubikkmeter fjell.

«Tvangsarbeid»
Driv-medlemmene hadde faktisk ingen mulighet til å sluntre unna dugnadsjobben. Det ble ført nøyaktige lister over hvem som deltok, og hvor mange timer den enkelte arbeidet. Kunne man stille med hest og kjerre fikk man plusspoeng, eller bonuspoeng som man ville sagt nå til dags.

Det var imidlertid langt fra alle som kunne stille med hverken krafse eller trillebår. Derfor ble det kjøpt inn litt redskap, blant annet to trillebårer med gummihjul. «Med gummihjul» er forresten uthevet i møteprotokollen.

Da de hadde holdt på i to år bestemte klubben at hvert medlem over 18 år skulle yte ett dagsverk på anlegget. Hvis ikke måtte man betale en mulkt på 20 kroner.


Stor aktivitet da det var dugnad for byggingen av Drivplassen

Magesjau
Det var stort sett bare mannfolk og unger som slapp til på anleggsplassen: Ungene plukket småstein og røtter, mens de voksne kara tok de tyngste løftene. Damene hadde ansvaret for serveringen - kaffe og ertesuppe.

En dugnads-søndag gikk det forresten riktig ille. Ertesuppa som ble servert, hadde blitt sur i løpet av natten og førte til tidenes magesjau i bygda. Folk måtte holde seg hjemme fra jobben i flere dager, butikkene kunne stenge tidligere enn vanlig og bussene kjørte tomme til og fra byen.

Bil og bane
Tusenkunstneren Hermann Sellstrøm, som drev sitt lille verksted på toppen bak der Shell-stasjonen ligger i dag, bidro på sin måte. Han konstruerte en spesiell lastebil med jernhjul for å kunne kjøre vekk stein og røtter i ubrøyta, uten å punktere.

I tillegg ble det anlagt en kort skinnegang, maken til de man hadde i gruvene. På skinnegangen hadde man en vogn til å trille vekk de største steinene. Mini-toget fikk man låne fra Bjerke Bruk.


Lastebilen med jernhjul som Hermann Sellstrøm lagde til byggingen av Drivplassen

Festdagen
I 1955 ble grusbanen tatt i bruk med stor festivitas. Hele bygda var på beina og alle var mektig stolte over hva de hadde fått til. Hvem som vant åpningskampen forteller ikke historien noenting om - heltene denne dagen var Driv-medlemmene uansett.

Klubbhuset
Det tok nesten ti nye år før den første delen av klubbhuset sto ferdig (1961). I mellomtiden måtte fotballspillerne skifte på fjellskjæret i skogholtet ned mot Kjepperud-jordet, og litt nærmere gården ble det gravd ut en brønn som ga vann nok til å vaske vekk grus og svette.

Klubbhuset sto altså ferdig i påskegul farge i 1961 etter 1600 dugnadstimer. Syv år senere ble klubbhuset utvidet.

Koksgrus
Banedekket på Drivplassen har alltid vært et kapittel for seg. De første årene besto banedekket av en blanding av grus, sand og sagflis.

I 1964 kjøpte klubben rundt 70 tonn koksgrus av De Forende Kullimportører som ble spredt ut i et 3 centimeter teppe over banen. Koksgrusen satte virkelig spor etter seg - det finnes knapt en Driv-spiller fra den tiden som ikke har koksgrus i knærne den dag i dag.

I 1991 startet en helt ny epoke i Drivplassens historie da Knut A. Thorvaldsen bokstavelig talt tok spaden i egen hånd. Han fikk med seg medlemmene og entreprenør Per Haug til en ny dugnadsinnsats det står all respekt av. I løpet av ett år ble 2000 kubikkmeter fjell og stein sprengt og flyttet, og vips var banen slik vi kjenner den i dag, 50 år etter at det aller første avsparket.


Før ombyggingen i 1991 var ikke alltid Drivplassen like innbydende.

MAGNE JOHANSEN